Statskirkeordningen representerer en sammenblanding av offentlige og kirkelige oppgaver. Dette fører til en rekke problemer i forhold til mennesker med en annen religiøs tilhørighet og skaper et unødvendig og stigmatiserende skille mellom Den norske Kirke og andre trossamfunn. Eksempler på problemer man kan møte i det norske samfunnet i dag er mangel på gravplasser uten tilknytning til en kirke; mangel på livssynsnøytrale seremonirom for overgangsriter, vigsel og gravferd; kirkelig innblanding i skolehverdagen og kirkelig innblanding i politikk og andre offentlige oppgaver.
Religionsfrihet i Praksis krever:
- At den norske kirke ikke lengre skal regnes som en del av den norske staten. Det innebærer bl.a. at den norske kirke, som andre tros- og livssynssamfunn selv må lønne sine ansatte og selv må stå rettslig ansvarlig for sine handlinger og eiendeler.
- At ansatte i den norske kirke ikke skal regnes som statstjenestemenn. Dette er dypt urettferdig overfor ansatte i andre tros- og livssynssamfunn som ikke får nyte godt av fordelene man har som statstjenestemann.
- At den norske kirke skal finansieres på like vilkår som andre tros- og livssynssamfunn.
- At den norske kirke selv må holde og organisere sine interne valg. I henhold til avtalen som stortingspartiene har inngått skal kirkelige valg holdes i forbindelse og sammen med offentlige valg.
