Religionsfrihet i Praksis

Statskirkeordningen representerer en sammenblanding av offentlige og kirkelige oppgaver. Dette fører til en rekke problemer i forhold til mennesker med en annen religiøs tilhørighet og skaper et unødvendig og stigmatiserende skille mellom Den norske Kirke og andre trossamfunn. Eksempler på problemer man kan møte i det norske samfunnet i dag er mangel på gravplasser uten tilknytning til en kirke; mangel på livssynsnøytrale seremonirom for overgangsriter, vigsel og gravferd; kirkelig innblanding i skolehverdagen og kirkelig innblanding i politikk og andre offentlige oppgaver.

Religionsfrihet i Praksis krever:

1. At den norske kirke ikke lengre skal regnes som en del av den norske staten. Det innebærer bl.a. at den norske kirke, som andre tros- og livssynssamfunn selv må lønne sine ansatte og selv må stå rettslig ansvarlig for sine handlinger og eiendeler.
2. At ansatte i den norske kirke ikke skal regnes som statstjenestemenn. Dette er dypt urettferdig overfor ansatte i andre tros- og livssynssamfunn som ikke får nyte godt av fordelene man har som statstjenestemann.
3. At den norske kirke skal finansieres på like vilkår som andre tros- og livssynssamfunn.
4. At den norske kirke selv må holde og organisere sine interne valg. I henhold til avtalen som stortingspartiene har inngått skal kirkelige valg holdes i forbindelse og sammen med offentlige valg.

Ordningen slik den er i dag er uakseptabel, selv med endringene i henhold til regjeringen Stoltenberg IIs kirkeforlik. Det vil fortsatt være snakk om en statskirke som er tett bundet opp til staten og statsadministrasjonen. I realiteten er det svært få forskjeller mellom den eksisterende statskirkeordningen og den nye som vil tre i kraft i 2014 dersom forliket får bli stående som i dag.